I dag har jeg følelsen av å elske livet! Og i den anledning kom jeg til å tenke på hvorfor man har så lett for å si at man hater livet sitt og andre ting i den duren.

Det første jeg da lurer på er følgende: Er det nå virkelig sånn at folk flest virkelig hater livet sitt? Jeg har selv tenkt, og sagt at jeg hater livet mitt, men aldri seriøst ment. Om jeg er skikkelig trøtt en morgen og har forferdelig mye som må gjøres, så kommer tanken sigende. Og jeg er ganske sikker på at det ikke bare er jeg som har det sånn tidvis. Men om det en gang hender at jeg tenker og/eller sier det seriøst, så er jeg av den oppfatningen at det ikke er selve livet som er trist og leit og sånn, men at det er spesifikke situasjoner eller personene man omgås i hverdagen som er grunnen til at man føler for å hate livet sitt.

Men hvorfor gå til det steget, å faktisk si at man hater livet sitt? Hvorfor ikke tenke seg litt ekstra om og få en velfortjent åpenbaring? Om man tar seg tiden til å tenke igjennom forskjellige situasjoner som kan ha vært grunnlag for en jeg-hater-livet-mitt-tanke-der-og-da eller en vedvarende en, så tør jeg å tippe på at man kommer frem til at om man gjør en innsats for å bedre situasjonen sin, så vil man komme bedre ut av det. Om det er noen som ekler seg og gjør livet ditt fælt, konfrontér vedkommende, gjør et eller annet for å bedre situasjonen, eller pakk sammen tingene dine og dra en annen plass. Det er ikke noe annet som står i veien enn deg selv, du har selv nøkkelen til døra. Og om man i prosessen begår en feil ta den med deg videre og lær av den.

Jeg er ikke en person som kan alt mulig om livet, men jeg lærer hver dag. Kanskje jeg er så heldig at jeg får lære bort til noen andre i dag.

Som min gode venn Confucius har sagt:

The way out is through the door. Why is it that no one will use this method?